Sentrale begreper 
Bendiksen, L. R. L. & Haugli, T. (2021). Sentrale emner i barneretten. (4. Utg.). Oslo: Universitetsforlaget. Denne boken tar for seg sentrale barnerettslige temaer slik som: barneretten som rettsområde, de grunnleggende prinsippene som barneretten bygger på, barns menneskerettigheter og metodiske særtrekk eller utfordringer ved rettsområdet. Det offentliges subsidiære ansvar for barn i sårbare situasjoner, herunder blant annet oppbyggingen av det offentlige barnevernet, årsaker til tiltak, gangen i barnevernssaker, og ikke minst reglene om taushetsplikt og meldeplikt. 

Borge, A.I.H. (2018). Hva resiliens handler om. Resiliens: risiko og sunn utvikling (3. utg.). Oslo: Gyldendal. Kapittel 1: Hva resiliens handler om. (s. 11-37) I dette kapittelet defineres begrepene resiliens, salutogenese, «sense of coherence», samt begrunnelse for hvorfor man bør kunne noe om resiliens. 

Nordhaug, I. (2018): Kva ser vi, Kva gjer vi. Omsorgssvikt, vald og seksuelle overgrep. Skulen og barnehagen sine oppgåver. Bergen: Fagbokforlaget. Boken vektlegger handlingskompetanse.  

Aakvaag, H.F., Thoresen, S. & Øverlien, C. (2016): Kapittel 17. Vold og overgrep mot unge – definisjoner og typologiseringer. I C. Øverlien, M. Hauge J. & Schulz (red.). Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. (s. 265–280). Oslo: Universitetsforlaget. I dette kapittelet gjøres det rede for de definisjonene av vold mot barn som er mest brukt, og forståelsen av dem diskuteres. Målet med dette kapittelet er å gi innsikt i de ulike definisjonene av og kategoriseringene som brukes, kompleksiteten i feltet og hvilke spørsmål som er aktuelle i den stadig pågående faglige diskusjonen. I kapitlet trekkes det inn elementer fra straffeprosessloven. 

Omfang og utsatthet 
Dyb, G. & Stensland, S.Ø. (2016). Helseplager som følge av traumatiske hendelser og utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner. I C. Øverlien, M. Hauge & J. Schulz (red.), Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. (s. 45–62, kapittel 3). Oslo: Universitetsforlaget. I dette kapittelet presenteres kunnskap om potensielt traumatiske hendelser, ulike reaksjoner på disse samt hvordan miljøet påvirker forløp. 

Frøyland, L. R., Solstad, G. M., Andersen, P. L. Tveito, S. B., Folstad, S. H. og Skilbrei, M.-L. (2021). Seksuelle overgrep mot barn og unge via digitale medier. En kunnskapsoppsummering. (NOVA rapport 3/21). (Hele rapporten er på 211 sider). https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/11250/2755418/NOVA-Rapport-3-2021.pdf?sequence=1 Rapporten presenterer en kunnskapsoppsummering om seksuelle overgrep mot barn og unge via digitale medier. Særlig vektlegger rapporten hva vi vet om de som utsettes for slike overgrep, de som utøver dette, hvordan det skjer, hvorfor det skjer, og hvordan det norske samfunnet håndterer hendelsene. 

Hafstad, G.S & Augusti, E (red)(2019). Ungdomserfaringer med vold og overgrep i oppveksten. En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Rapport nr 4. 2019.  Oppsummeringen (s. 13 – 17), Her anbefales oppsummeringen som beskriver  omfang, hvem som er de mest sårbare gruppene, betydningen det har for helse,  fungering og livskvalitet og erfaring med hjelpsøking. 

Helsedirektoratet (2018). Kunnskapsgrunnlag – Metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet. (136 sider). 
https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kunnskapsgrunnlag-metoder-for-tidlig-identifisering-av-risiko-hos-barn-og-unge Helsedirektoratet har i denne rapporten sammenfattet viktig kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer som påvirker barn og unges oppvekst. Her presenteres hvordan man kan jobbe systematisk med identifisering, oppdagelse og oppfølging av barn, unge og foresatte. De understreker at dette er et arbeid som berører alle instanser som jobber med barn og unge. Rapporten passer derfor inn i alle profesjonsutdanningene. 

Nervik, F. (2016). Hjelp når det trengs aller mest. Sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Oslo: Dyrevernaliansen, Rapport 2016.   
https://dyrevern.no/app/uploads/2019/10/Vold_mot_dyrogmennesker_2016.pdf 
Rapporten omhandler sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. 

Søftestad, S. (2018). Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget. Kapittel 1: Sentrale spørsmål (s. 21-39). Kapittelet tar for seg hva seksuelle overgrep  er, hvem som utsettes, hvem som utsetter, hvordan man skal håndtere en mistanke  om at et barn er utsatt, hvordan man kan snakke med barnet, og det viktige  tverrprofesjonelle samarbeidet. 

Barns smerteuttrykk 
Kildahl, A.N., Helverschou, S.B. & Oddli, H.W. (2019). Clinicians’ retrospective perceptions of failure to detect sexual abuse in a young man with autism and mild intellectual disability. Journal of Intellectual & Developmental Disability, DOI: 10.3109/13668250.2019.1680821. 
Dette er en artikkel hvor hjelpere ser tilbake på hva som gjorde at de ikke oppdaget at en av deres pasienter med autisme og utviklingshemming ble seksuelt misbrukt.  

Søftestad, S. (2018). Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget. Kapittel 5: Barns smerteuttrykk (s. 95-109). Kapitelet berør temaet barns ulike  smerteuttrykk, hvordan barn aktivt kan skjule sine smerteuttrykk og hvordan  traumeforståelsen utfordrer fagfolk til å fokusere på det som utløser  smerteuttrykkene, for å kunne forstå hvordan barn har det. 

Skader/konsekvenser i et livsløpsperspektiv 
Blindheim, A. (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling: ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet: utredning fra utvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon. NOU 2012:5 (Vedlegg 2 Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst 1. s. 191 – 213). Oslo: Barne-, likestillings- og  inkluderingsdepartementet. 
https://www.regjeringen.no/contentassets/e212cdbe211d4e699983049c3070870e/no/pdfs/nou201220120005000dddpdfs.pdf 
Vedlegget i NOUen beskriver hvordan sammenhengen er mellom psykisk helse og traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst. Effekten av traumatiserende hendelser på et barns nervesystem, og forståelse og konsekvenser av kronisk traumatisering. 

Felitti, V.J. (2002). The relation between adverse childhood experiences and adult health: turning gold into lead. The Permanente Journal, 6 (1), 44-47.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6220625/ I denne artikkelen får vi innblikk i konsekvensene av negative barndomsopplevelser og hvordan flere risikofaktorer ofte opererer sammen og danner kumulativ risiko. 

Thoresen, S. & Myhre, M. C. (2016). Tiden leger ikke alle sår. Vold og traumer i et livsløpsperspektiv. I Øverlien, C. Hauge, M. & Schulz, J. (red.). Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. (s. 150–166, kapittel 10). Oslo: Universitetsforlaget. Dette kapittelet handler om hva vi vet om hvordan det går med voldsutsatte barn på lang sikt. Dette er viktig kunnskap som understreker betydningen av tidlig intervensjon, og hva som er realistiske forventninger knyttet til effekten av samt hva som er tilstrekkelige tiltak. 

Hvordan kartlegge, dokumentere og handle ved bekymring om vold og seksuelle overgrep 

Dokumentasjon 
Dahl, N. C., Ahokas, U.-M., Kvandahl, K. & Pedersen, J. (2020). Hvordan håndterer kommunene og spesialisthelsetjenesten mistanke om overgrep. I T. Olsen, B. K. Bakkefjell, N. C Dahl, A. L.  Engebråten, H. L. Hansen & H. M. Kristiansen (red.), Utviklingshemming og seksuelle overgrep. Kunnskap, rettssikkerhet og beskyttelse (s. 108- 121, kapittel 7). Oslo: Universitetsforlaget. 
Kapittelet gir konkrete eksempler (case) på unge som har en utviklingshemming og som er utsatt for seksuelle overgrep, og hvordan hjelpeapparatet håndterer sine bekymringer. I etterkant reflekteres det over hva som kunne vært gjort annerledes i de ulike eksemplene. Herunder betydningen av kunnskap og tverrprofesjonelt samarbeid. 

Dalland, O. (2017). Metode og oppgaveskriving. Oslo: Gyldendal Akademisk.  
Kapittel 5: Observasjon (s. 95-122) I dette kapittelet får man informasjon om hvordan  en observasjon kan gjennomføres, og en mal til hvordan man kan skrive ned  observasjoner man gjør. 

Engbråten, A. L. & Bakkefjell, B. K. (2020). Forebygging. I T. Olsen, B. K. Bakkefjell, N. C Dahl, A. L.  Engebråten, H. L. Hansen & H. M. Kristiansen (red.), Utviklingshemming og seksuelle overgrep. Kunnskap, rettssikkerhet og beskyttelse. (s. 92-107, kapittel 6) Oslo: Universitetsforlaget. Dette kapitlet tar for seg rutiner og systemer i kommunene knyttet til seksuelle overgrep mot mennesker med utviklingshemming, samt ulike faktorer som kan bidra til sårbarhet (ensomhet, sosiale medier, relasjoner osv.). 

Killen, K.(2021): Undersøkelser til utsatte barns beste. Tverrfaglig kompetanse og samarbeid. Oslo: Kommuneforlaget. I denne boken viser forfatteren hvordan vi kan ta i bruk ulike forskningsbaserte undersøkelsesmetoder for å se og forstå hver families ulike belastninger og ressurser, og hvordan tverrfaglig kompetanse er nødvendig for å få til et strukturert og målrettet samarbeid. 

Nordhaug, I. (2018): Kva ser vi, Kva gjer vi. Omsorgssvikt, vald og seksuelle overgrep. Skulen og barnehagen sine oppgåver. Bergen: Fagbokforlaget Boken vektlegger handlingskompetanse. Spesielt for kartlegging, dokumentasjon og handlingskompetanse er kapitel 3 s. 67–84. 

Kommunikasjon  
Edvardsen, O. & Berg, C.R. (2016). Politiets møte med barn – første fase i etterforskning. I K. Mevik, O.G. Lillevik & O. Edvardsen (red.), Vold mot barn: teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger (s. 135–152, kapittel 8). Oslo: Gyldendal Akademisk. I kapitlet reflekteres det over hvordan politiet kan se hele barnets situasjon, barns rettigheter, hva som er sentralt i etterforskning av vold mot barn, om å skape trygghet, snakke med barnet, formaliteter og avslutning av et oppdrag, samt politiets samarbeid med andre instanser. 

Kvello, Ø.(2021): Samtale med barn og ungdom. Medvirkning, kommunikasjon og metoder. Bergen: Fagbokforlaget.   
Kapitel 8: Samtalemetoder. (s. 181 – 208) I kapittelet gis det innføring i  samtalemetoder og det gis tips og råd om hvordan samtale med barn om  hverdagslige og sårbare temaer. 
Kapitel 9: Å tilby kommunikasjonsstøtte fra et verktøyskrin. S. 209 – 238. I dette  kapittelet gis det tips og råd til hvordan man kan legge til rette for gode samtaler,  gjennom tegning og ulike øvelser, samt tips om gode innganger til samtaler med  barn.  
Kapitel 10: Traumer og hukommelse. S. 243 – 260.  I dette kapittelet blir traume 1 og  traume 2 presentert, samt alvorlighetsgraden som ligger i disse. Videre tas det opp  hvordan hukommelsen fra traumeerfaringer kan manifestere seg hos barn, og  dermed hvordan dette kan gi seg utslag i barns fortellinger om det de har opplevd. 
Kapitel 11: Barn som får bistand fra hjelpeapparatet. S. 261 – 290. I dette kapittelet  beskrives det hvordan man kan og bør snakke med barn med ulike diagnoser/lidelser  om deres livssituasjon. Eksempler kan være barn med angstlidelser/depresjon, barn  som har atferdsvansker, eller antisosialitet, barn med ADHD, kognitive- eller fysiske  funksjonsnedsettelser osv. 

Langballe, Å. (2011): Den dialogiske barnesamtalen. Hvordan snakke med barn om sensitive temaer. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiske stress (NKVTS). Dette kompendiet er ment for å tydeliggjøres noen aspekter som man ofte må ta hensyn til når man i profesjonell sammenheng snakker med barn om sensitive temaer. Teksten er praksisnær og gir gode eksempler på hvordan man kan samtale med barn. 

Langballe, Å., & Schultz, J.-H. (2016). Elever utsatt for vold og seksuelle overgrep – samtalen som redskap for å oppdage og hjelpe. I K. Mevik, O.G. Lillevik & O. Edvardsen (red.), Vold mot barn: teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger (s. 117–134, kapittel 7). Oslo: Gyldendal akademisk. Kapitlet gir en kort innføring i den dialogiske samtalemodellen (DCM) med fokus på hvordan man forbereder og gjennomfører en samtale med et barn man er bekymret for. 

Øvereide, H. (2009). Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Denne boken er skrevet for å stimulere til flere samtaler med barn som har det vanskelig. Samtaler med barn er praktisk og løsningsorientert med mange eksempler fra samtalesituasjoner.  

Risikofaktorer og sårbarhet   
Helsedirektoratet (2018): Kunnskapsgrunnlag – metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge. Rapport. IS-2696 Tematisk er rapporten avgrenset til å gjelde kunnskap og kompetanse som er relevant i arbeidet med å oppdage barn som bekymrer. Mer konkret innbefatter dette en oversikt over risiko- og beskyttelsesfaktorer, tegn og signaler på utsatte barn, samtalemetoder og hvordan disse elementene inngår i mer helhetlige systemer. 

Jensen, T.K. & Ormhaug, S.M. (2016). Tidlig intervensjon og forebygging av traumerelaterte vansker og posttraumatisk stress hos barn og unge. I C. Øverlien, M. Hauge & J. Schulz (red.), Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner (s. 23-44, kapittel 2). Oslo: Universitetsforlaget. Dette kapittelet tar for seg traumer og hvordan hjelperen kan bistå med støtte og oppfølging i den første tiden etter et traume er skjedd 

Usynliggjørings- og ugyldiggjøringsprosesser 
Albreak, A.U., Kinn, L.G. & Milde, A. M (2017) Walking Children Through a Minefield: How Professionals Experience Exploring Adverse Childhood Experiences. Qvalitative Health Research 2018: VOL 28(2) 231 – 244. Artikkelen tar for hvilke utfordringer profesjonsutøveren erfarer i møte med utsatte barn. I artikkelen trekkes det frem tre temaer, «følelsen av utilstrekkelig», «frykten for å gjøre det verre», og «møte det onde», og en overordnet metafor, «å vandre barn gjennom et minefelt.» 

Søftestad, S.(2018): Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget. 
Kapittel 2: Usynliggjøringsprosesser (s. 40-52). Dette kapittelet handler om forhold  som bidrar til å usynliggjør overgrep, kjennetegn ved utsatte barn, ved dem som  forgriper seg og ved dynamikken i overgrepsrelasjoner.  
Kapittel 3: Ugyldiggjøringsmekanismer (s. 55-73).  I dette kapittelet så beskriver og  reflekteres det over forhold ved samfunnet som virker sammen og bidrar til at   seksuelle overgrep mer enn usynliggjøres, de ugyldiggjøres. Det beskrives kjennetegn  ved kulturen, ved samfunnets innsats, ved samfunnets syn på barn og overgripere  samt ved fagpersoner som arbeider med barn og unge. Hensikten er å identifisere hva som står i veien for å avdekke seksuelle overgrep.   

Vassend, E. L. F. (2020). Å leve med en intellektuell funksjonsnedsettelse. Unge menneskers refleksjoner og erfaringer i overgangen til voksenlivet. Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning. Årgang 1(1-2020) 57-73. Denne artikkelen handler om utfordringene unge som lever med utviklingshemming kan møte i sin kontakt med jevnaldrende i ungdomstiden/ung voksen tiden, samt hvordan de skjuler krenkelseserfaringer de utsettes for. 

Hvordan ivareta barn og unge som er/har vært utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep? 

Traumebevissthet, resiliens og posttraumatisk vekst 
Blindheim, A. (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling: ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet: utredning fra utvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon. I  NOU 2012:5 (s. 191 – 213, Vedlegg 2). Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I dette vedlegget belyses hvilke konsekvenser ulike skadelige hendelser og oppvekstvilkår kan ha for barn, både psykologisk, psykofysiologisk og samfunnsmessig. Samt hvordan en kan forstå de symptomene som en kan få etter ulike former for traumatiserende hendelser. 

Borge, A.I.H. (2018). Resiliens: risiko og sunn utvikling. Oslo: Gyldendal. 
Kapittel 5: Skole og resiliens (s. 130-156). I dette kapittelet reflekteres det rundt  skolens betydning for sårbare barn og unge, samspill mellom elev og lærer, antisosial oppførsel og resiliens, aggresjon versus sosial tilbaketrekning,   mobbing/nettmobbing og resiliensbyggende tiltak i barnehage. 

Dyb, G. & Stensland, Ø.S. (2016). Helseplager som følger av traumatiske hendelser og utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner. I C. Øverlien, M. Hauge & J. Schulz (red.), Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner (s. 45–62, kapittel 3). Oslo: Universitetsforlaget. I dette kapittelet presenteres kunnskap om potensielt traumatiske hendelser, ulike reaksjoner som kan komme i etterkant av hendelsene, og hvordan barns omgivelser og omsorgssystem kan virke inn på forløpet. 

Havstad, G.S. & Glad, K.A. (2016). Personlig vekst eller økt sårbarhet? Posttraumatisk vekst fra et utviklingsperspektiv. I C. Øverlien, M. Hauge & J. Schulz (red.), Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner s. 76–90, kap. 5. Oslo: Universitetsforlaget. Dette kapitlet forklarer og problematiserer posttraumatisk vekst, i betydningen om posttraumatisk vekst utelukkende bør sees på som en positiv posttraumatisk endring, eller om det også kan være et uttrykk for økt sårbarhet. 

Jørgensen, T.W. & Lillevik, O.G. (2016). Traumebevisst omsorg i arbeid med voldsutsatte barn. I K. Mevik, O.G. Lillevik & O. Edvardsen (red.), Vold mot barn: teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger (s. 186–206, kapittel 11). Oslo: Gyldendal Akademisk. Dette kapitlet gir en innføring i traumebevisst omsorg i arbeid med voldsutsatte barn og belyser fenomener slik som sårbarhet, tilknytning, kognisjon, affektregulering, atferdsregulering, selvbilde, dissosiasjon samt modning. 

Nordhaug, I. (2018). Kva ser vi, Kva gjer vi. Omsorgssvikt, vald og seksuelle overgrep. Skulen og barnehagen sine oppgåver. Bergen: Fagbokforlaget Boken vektlegger handlingskompetanse. Spesielt for ivaretakelse av barn og unge som har vært utsatt er kapitel 2 s. 51–66. 

Aakvaag, H.F., & Strøm, I.F. (2019). Vold i oppveksten: Varige spor? En longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Studien viser at voldsutsatte barn går inn i voksenlivet med en økt sårbarhet, og at de ikke er godt nok beskyttet mot ny vold (reviktimisering). I rapporten beskrives hvilke former for krenkelser som gjerne opptrer sammen og konsekvensene av dette. 

Selvbevissthet hos profesjonsutøveren  
Isdal, P. (2017). Smittet av vold: om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene. Bergen: Fagbokforlag.  
Kapittel 2: Hva gjør jobben med deg? (s. 23-34). I dette kapittelet reflekteres det  rundt temaer knyttet til hva det å jobbe med vanskelige temaer kan gjøre med   personer i hjelperoller. 
Kapittel 3: Ansvar (s. 35–44). I kapitlet reflekteres det over ansvar og ansvarsfordeling  knyttet til det å ivareta personer i hjelperoller.  
Kapittel 12: Debrifing, veiledning og konsultasjon (s. 189–196). I Dette kapittelet  beskriver Isdal hvordan vi alle trenger både debrifing, veiledning og  konsultasjonsmuligheter.  

Samarbeid 
Bjørnsrud, H. & Gjems, L. (red.) (2019). Praksisfelleskap for læring og profesjonsfellesskap. Universitetsforlaget. Denne boken handler om hvordan man lærer i praksisfellesskap, og hvordan man sammen kan fremme læring og kunnskapstilegnelse for den enkelte og for fellesskapet på sine arbeidsplasser. 

Flåm, A. M. (2016). Tverrfagleg og tverretatleg konsultasjon i saker med vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. I K. Mevik, O.G. Lillevik & O. Edvardsen (red.), Vold mot barn: teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger (s. 168-185, kapittel 10). Oslo: Gyldendal akademisk. Dette kapittelet beskriver hvordan et tverrfaglig/tverretatlig team kan bygges opp, hvordan en bør samarbeide med konkrete eksempler på hvordan dette kan gjøres. 

Glavin, K. & Erdal, B. (2018): Tverrfaglig samarbeid i praksis. Til beste for barn og unge i Kommune – Norge. Oslo: Kommuneforlaget. Denne boken beskriver alternative måter å samarbeide på både når det gjelder det generelt forebyggende arbeidet overfor barn og unge, og når det gjelder det enkelte barn og dets familie. Boken har et forebyggende perspektiv, og beskriver hvordan vi kan komme til med hjelp før alvorlige problemer utvikles.  

Johannessen, B. & Skotheim, T. (2018): Barn og unge i midten. Tverrfaglig og tverretatlig arbeid i barn og unges oppvekst. Oslo: Gyldendal akademiske. Denne boken tar for seg hva som kjennetegner et godt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid og hvordan dette kan etableres. Hvem bør være med og hva det betyr. Boken er praksisnær og bruker case for å eksemplifisere ulike poenger. 

Søftestad, S.(2018): Grunnbok i arbeid med seksuelle overgrep mot barn. Oslo: Universitetsforlaget 
Kapittel 10: Aktuelle samarbeidspartnere (s.199-220). Dette kapitelet beskriver kort  de profesjoner og/eller virksomheter som kan bli involvert i saker med seksuelle   overgrep mot barn.  
Kapittel 11: Fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft (s. 221-242). Dette kapitelet  handler om samarbeid på tvers av organisasjonene. Overgrepsutsatte barn er  avhengig av fagfolk fra mange profesjoner. Teksten drøfter hvordan Forpliktende  tverretatlig samarbeid kan være den beste motgift mot avmakt, og den beste kilde til  handlekraft.  
Kapittel 12: Tverretatlig samarbeid kommer ikke av seg selv (s.243-261). Her  presenteres tre samarbeidstiltak som er opprette av flere etater i felleskap for å løse  spesifikke oppgaver i  saker med seksuelle overgrep mot barn. Hensikten er å inspirere  og å gi konkrete tips til fagfolk, ledere og politikere som ønsker å etablere  samarbeidstiltak som er til hjelp for både brukere og fagpersoner.